Kommentarer 2

Denne andre timen følger tett opp temaene fra forrige time. På terapeutens spørsmål om «hvordan har du hatt det siden sist time her?», svarer pasienten at det har vært greit på en måte, hun «har gjort alle de ting hun liksom skal og må». Terapeuten tenker at dette er å foretrekke fremfor kaos og selvødeleggelse. Samtidig er den en undertone i det hun sier som sannsynligvis er uttrykk for «current affect» her og nå, hvorfor terapeuten sier: «Jeg får det inntrykket at du har vært flink pike». Terapeuten knytter dette til oppfordringen på slutten av siste time om å gå i gruppeterapien for «hans skyld» (økt selvkontroll gjennom underkastelse). Dette tydeliggjøres gjennom dialogen og oppgaven blir å forskyve oppnådd økt selvkontroll gjennom underkastelse («nå gjør jeg bare det jeg får beskjed om») i retning av økt selvkontroll gjennom autonomi. For å realisere dette må terapien (og i dette tilfellet gruppeterapien) bli pasientens eget prosjekt; hun må ønske det, ville det og gjøre sin del av jobben. Med andre ord er det igjen alliansen som er i fokus.

I denne sekvensen bruker terapeuten mange MBT virkemidler: utforsking, følelsesfokus, forholdet til terapeuten, motoverføring, sjekke egen forståelse og integrering av gruppeterapien. I kjølvannet av denne innledende sekvensen kommer også terapeuten med en (pedagogisk) forklaring om forskjellen på individualterapi og gruppeterapi. Etter dette gjør han det enkle og klassiske grepet for (MBT) kombinasjonsbehandling, der individualterapeuten skal bruke mye av sin tid og oppmerksomhet på hva som foregår i gruppa, og sier: «… hvis vi nå går tilbake til gruppa på torsdag, hva var det som hendte for deg der?» (MBT: stopp og spol).

Pasienten forteller da om sin opplevelse av noen medpasienter (snakker «blablabla») og av en terapeut som angivelig var kritisk i forhold til henne («du er her litt på trass»). Terapeuten forsøker å klargjøre dette og finner det sannsynlig at pasienten var/er preget av psykisk ekvivalens tenkning. Han velger derfor å utfordre dette: «Dette at du «bare så det på henne» … … er det mulig å forstå dette på en annen måte?» Pasienten begynner å tvile litt (mer bastant der, i gruppen, mer usikker her, på avstand) og terapeuten spør om hun der og da kanskje var preget av følelser knyttet til eget fravær. Temaet blir da alle følelsene hun sitter igjen med etter den mislykkede kjærlighetshistorien og skam og nederlagsfølelse ved å skulle fortelle om dette i gruppa. Terapeuten bruker her MBT intervensjoner som håndtering av psykisk ekvivalens, utforsking, integrering med gruppeterapien og fokus på følelser i interpersonlig sammenheng.

Gjennom denne utforskingen blir det tydelig at skam og selvforakt er dominerende følelser og terapeuten vier mye tid og oppmerksomhet til disse (inkludert bekreftelse av følelsesmessige reaksjoner: «Ja, det å skamme seg er en jævlig kjip følelse»). Følelsen av skam utforskes med hensyn til sine psykisk ekvivalens-implikasjoner, dvs. at følelse av skam lett forveksles med antakelser om at andre forakter en. Terapeuten utfordrer dette. Er alle i gruppa like? Det åpnes et lite rom: «ja, det er kanskje en av dem, faktisk» (som muligens er annerledes). Men i kjølvannet av dette lurer separasjonsangsten (som er svært stor hos borderlinepasienter): Dersom denne ene, som kanskje synes bedre om henne, får høre den forferdelige kjærlighetshistorien, så vil hun nok også hun forkaste henne.

Muligens preget av motoverføring, skifter terapeuten strategi. Han går rett på sak, tar et mer metakognitivt grep, og forsøker å ansvarliggjøre pasienten gjennom å innlemme henne som medaktør i den psykoterapeutiske prosessen: «Hva gjør vi nå tro? … Vi har et problem når det gjelder den gruppeterapien», og senere «det er tricky og vanskelig … så hvordan kan vi da gripe dette an?» og «du kan ikke fortsette å gå i terapi for min del». Noe overaskende svarer da pasienten at «i begynnelsen synes jeg det var helt okay å gå i den gruppa». Dette utforskes og terapeuten danner seg en hypotese, som etter hvert sies høyt, at mon tro er det et mønster her ved at forhold (kjærester, jobb, terapeutiske prosjekter) til å begynne med er bra (eventuelt veldig bra), men at de fort, nærmest på uforklarlig vis blir problematiske og fører til brudd og tilbaketrekning. Dette er sensitivt, og igjen må terapeuten håndtere psykisk ekvivalens: «Så alt jeg gjør er bare feil da!» Resten av timen handler i hovedsak om dette, der terapeuten utfordrer og forsøker å bearbeide pasientens selvforståelse slik at hun kan se på sine opplevelser i gruppeterapien i et nytt (og interessant) lys, dvs. som en verdifull treningsarena der hun kan studere og endre på mønstre som også spiller seg ut andre steder, og som er «the story of her life». Litt nølende går pasienten med på et nytt forsøk i gruppeterapien, muligens nå med noe større grad av en indre forankret motivasjon.

I denne timen er pasientens opplevelse av og forhold til gruppeterapien det overordnede og gjennomgående temaet. I MBT kombinasjonsbehandling inngår det at individualterapeuten permanent skal ha et fokus på gruppeterapien, om ikke nødvendigvis så omfattende som i denne timen. Som det fremgår av denne timen, er ikke dette et fokus som begrunnes i disiplinering, dvs. for å få pasientene til å møte opp i gruppeterapien, for gruppens skyld. Gruppeterapien setter heller scenen for de overordnede temaene i pasientens liv, «the story of my life»: Det handler vansker med samvær med andre over tid, samarbeid, skam, selvforakt, forakt for andre, tendens til psykisk ekvivalens (og projektiv identifikasjon), ønske om å ta snarveier, behov for å opprettholde splitting, motstand mot forandring, etc. Gjennom gruppen som bakteppe, fører terapeuten en mentaliseringsbefordrende dialog med pasienten om disse, for henne, livsviktige temaene.