Første kvarteret er klippet bort fordi det er utypisk for en MBT gruppe. For å se en typisk åpningssekvens, gå til Demonstrasjonsvideo 2.
I denne gruppa går vi inn når Knut kommer i sentrum. Terapeuten har avsluttet en tidligere sekvens og spør: «Hvem skal vi gå videre med?» Dette gjøres for å ansvarliggjøre gruppa og dens medlemmer. Flere sier: «Knut». Knut blir innledningsvis med noe motvillig: «Jeg kan godt snakke jeg, siden Harald gjerne vil det». Deretter forsøker han å gjøre det til terapeutens prosjekt. Det handler om ting som spiller seg ut i forhold til ekskona og deres felles barn. Terapeuten svarer med å appelere til hans egen interesse, men fortsatt er det slik at han kvier seg. Knut: «Kan godt snakke om det jeg, hvis det er viktig». Han kommer igang og forteller at han har en litt dårlig dag i dag og at det henger sammen med en krangel med eksen i går. Han avbrytes av stadige (intellektualiserende) kommentarer fra Harald. Flere andre svarer Harald på litt nedsettende, ironisk vis. Knut fortsetter og forteller at det handler om kontroverser rundt pass av sønnen og at flere mener at han er for ettergivende for eksens press. Harald: «Du er feminisert». Knut (oppgitt): «Jeg gidder ikke si mer».
Det som skjer her og nå i gruppa er å forstå som en «hendelse». Det er ikke en felles interessert utforsking av et saksforhold, men en samtale ladet med spenning, følelser og flere lag med betydning. I slike situasjoner skal terapeuten påkalle de andre gruppemedlemmene til å reflektere over det som skjer. Dette er en gyllen anledning til å «trene på mentalisering». Derfor sier terapeuten: «Hva tenker dere andre om det som skjer her nå?» Kommentaren har en engasjerende effekt på alle gruppemedlemmene og de uttrykker forskjellige syn på det som skjer. Gruppen livner til. Etter en stund legger terapeuten til at han kan forstå det som mange sier om at Haralds kommentarer kan virke irriterende og legger til et spørsmål om dette kan kaste litt lys over noen av Haralds problemer, som blant annet er at han isolerer seg. Går det an å finne noe mer ut av dette? Underforstått: At Harald har tendens til å legge seg ut med andre og at dette er med på å isolere ham. Gruppa er ikke umiddelbart mottakelig for dette perspektivet. Det er andre ting som «ligger i matrixen» (som opptar flertallet), og det handler om hvor frustrerende gruppeterapi kan være i forhold til individualterapi. Terapeuten tenker at det er en god ting at dette kommer til overflaten og at det blir formulert i ord.
Det handler om ledd 8 i manualen: «Stimulere og bistå diskusjoner av grupperelevante tema». Kari uttrykker det positive i at gruppeterapi er «nærmere virkeligheten» enn individualterapi, og at dette er vesentlig. Terapeuten merker seg at Lise er engasjert i denne diskusjonen. Hun har store problemer med å åpne seg i gruppen. Vanskene med dette blir igjen atribuert til Harald og terapeuten bruker anlednngen til en lengre intervensjon der han sier noe om mønstre som gjentar seg i gruppa, at det er en god ting at disse mønstrene blir synlige her, og at det får tas opp ved en senere anledning for Harald sitt vedkommende, men at nå er det faktisk Knuts sekvens og terapeuten anbefaler at gruppa går tilbake til Knut og hans problemer. Manualen for MBT-G har et eget avsnitt om dette, om hvordan man skal håndtere viktige tema som dukker opp men som risikerer å «stjele» tid og oppmerksomhet fra den som «eier» sekvensen.
Knut tar opp tema med eksen og sønnen, om at eksen «plutselig» ville at han skulle passe sønnen. Knuts fortelling blir noe generell og krydret med karakteristikker av eksen og «jenter flest». Terapeuten forsøker å få ham til å konkretisere hendelsesforløpet («stopp og spol tilbake»): Hva hendte i går? Etter en tydeliggjøring av scenen, vender terapeuten seg til gruppa og spør hva de andre gruppemedlemmene tenker om dette. («Ledd 4: Engasjering av gruppemedlemmene i mentalisering av eksterne hendelser»). Aspekter av temaet «tar skilt mann seg av sønnen sin?» engasjerer mange og kommentarene blir også generelle («men bryr du deg om ungen din?») mer enn en utforsking av den konkrete hendelsen dagen før. Knut forsøker å fremholde at hans tema er at «jeg har tendens til å si ja hele tiden». I en slik gruppesituasjon er det vesentlig å få frem mange reaksjoner, og terapeuten vender seg til Turid som hittil har vært taus: Hva tenker du om dette? Turid sier hun har problemer med å forholde seg til dette, det er mye spenninger her og «det er så mye». Hun signaliserer litt konfliktskyhet og unnvikelsestendens.
Terapeuten: «Det er litt uklart hva problemet består i, Knut. Du sa du hadde en dårlig dag i dag, og det er noe du har dratt med deg fra i går. Det har noe med følelser å gjøre». (Ledd 17: Fokus på følelser). Knut: «Ja, jeg blir irritert og sint». Kari fanger opp dette og tilbyr seg (på spøk) å «mure» eksen hans, dvs banke henne opp, og demonstrerer det i gruppa. Terapeuten: «Så det (følelsestrykket) er såpass!» Terapeuten henvender seg så til Lise og spør hva hun tenker om det som utspiller seg. Lise: «Jeg blir forstyrret. Nå er den en annen (Kari) som skal ta over det Knut jobber med». Når Kari protesterer på dette, sier Lise: «Ja, nettopp, det er ingen som vil høre på det jeg har å si, bare snakk videre». Kari reagerer med nonverbalt å «sy igjen» munnen sin.
Igjen inntrer det en «hendelse» i gruppa. Terapeuten stopper opp og kommenterer det, at det ser ut til å være en spenning mellom Kari og Lise, og legger til at slik vil det ofte være at det kommer «sidespor» i en gruppe, og at det kanskje er lurt å se litt nærmere på det her og nå. Lise kommer nå med meninger om Karis stil, at hun ofte blir for dominerende og ikke lar den andre helt slippe til ( i og for seg et grupperelevant tema). Knut: «Men nå synes jeg hun ville hjelpe meg». Lise: «Å ja, da kan jeg bare holde munn jeg, fordi da blir alt jeg sier feil, uansett». Kari: «Åh ....» Spenningen har steget kraftig og terapeuten reagerer med: «Stopp nå. Nå er det viktig å få inn andre og høre hva de mener». (ledd 13: Regulering av spenningsnivå)
Andre kommer inn med forskjellige kommentarer, og ironi («Kari jobber her», underforstått har gått i gruppa lenge), inkludert kommentarer (grupperelevante) om «hvordan vi kan hjelpe hverandre best mulig». Underliggende tema er hvordan håndtere irritasjon og sinne i gruppa og forskjellighet (grupperelevante tema, men igjen litt allment). Terapeutens jobb er å gjøre ting konkrete og dermed forståelige som unike foreteelser og terapeuten vender derfor oppmerksomheten igjen mot her og nå, mot forholdet mellom Kari og Lise (som poensielt kan øke temperaturen): «Hvordan er det, er det slik at det er en spenning mellom dere, eller er det andre ord vi kan bruke på det?» Lise utdyper da sin egen reaksjon, at det har sammenheng med at hun synes det er vanskelig å gå i gruppa for tiden, og at Kari ikke har gjort det bedre fordi hun har vært så «ekstremt intens». Det har bidratt til at Lise har uteblitt noen ganger, fordi hun har funnet det vanskelig å fortelle sårbare ting i denne gruppa, fordi du Kari «skal liksom ta meg». Kari: «Jeg skal ikke ta deg!» Lise: «Men når jeg skal fortelle om kjipe ting, er det som jeg får ekstra skyldfølelse av deg. Og sånn blir det også når Knut snakker, at han bare blir angrepet og at det bare er å gå hjem og skamme seg». X: Ja, kjenner meg igjen, men samtidig er det det som er bra her da, at en blir utfordret. Igjen blir samtaleformen i gruppa problematisert. Terapeuten: «Ja, en kan ta seg nær av ting som skjer her, og desto viktigere da å snakke om det når det skjer». Terapeuten legger til at gruppa har et dilemma her, tilsvarende det som skjedde tidligere, at en befinner seg inne i en sekvens der Knut er hovedpersonen, og at denne ennå ikke er avsluttet. Oppmerksomheten går nå tilbake til Knut. Det sies at det er vanskelig å gjøre noen oppsummering eller trekke noen definitive lærdommer for hans vedkommende, men good news er at han har kommet til gruppa med saken, at han ikke som tidligere havnet på fylla når slike ting hendte, og at det er åpnet et kapittel som det vil bli arbeidet videre med i gruppa.
Terapeuten inviterer så Lise inn til neste sekvens og sier at det er sagt flere ting som viser til at hun har hatt det vanskelig den senere tiden og at hun har hatt vansker med å være åpen om dette i gruppa (ledd 3: Initiativ til turntaking).
Lise: «Ja det er vanskelig å skulle fortelle til så mange hva som skjer i livet mitt og som «er feil». Det er bedrident å måtte fortelle om det til andre, her i gruppa». Kari: «Det gjelder for alle». Lise: «Det hadde vært lettere om en ikke hadde blitt anklaget i dette rommet». Harald: «Men har du prøvd å fortelle da, Lise?» Lise: «Ja, og det er ikke enkelt når dere reagerer. Sånn som nå med Bente, slik du sitter. Merker energien din helt hit». Bente: «Kanskje fordi jeg har vært her så lenge, at det bryr meg ikke sånn lenger». Lise: «Jeg skammer meg mer enn nok, om jeg ikke i tillegg skal fordømmes her også». Kari: «Jo men, gruppeterapi innebærer andre synspunkter og avbrytelser». Lise: «Jo, men det blir anklager mot det jeg kommer med». Kari: «Oh, så komplisert!» Bente mener at Lise nå er veldig selvopptatt, Lise føler at hun ikke har noe her å gjøre, men får så støtte av andre, av Knut: «Jeg skjønner hva du mener. Man må kunne snakke om vanskelig ting uten å bli hengt på et kors». Kari: «Jeg tror egentlig ikke det er så mye himling med øynene her og korshenging som noen føler». X: «Glad for du tar det opp, Lise, for jeg føler meg også usikker her. Vet ikke helt hvor jeg har dere. Men, får du ingen støtte her?» Lise: «Jo i begynnelsen. Men nå har det blitt forskjeller her, noen har kommet lengre». Knut: «Kanskje det burde være to grupper, en for nybegynnere og en for viderekomne». Bente: «Hva kan vi gjøre for at du skal få det bedre i gruppa?» Lise: «Deg f.eks. stoler jeg ikke på, hermer Bente». Bente stusser over det, «det er motsatt av det jeg tenker». Terapeuten: «Ja, hva er det du tenker?» Bente svarer noe allment, og terapeuten benytter anledningen til å si noe om at det kan godt være at noen i gruppa kan være overfølsomme, noen kan legge for mye inn i ting, andre for lite, eller det kan også være slik at man leser andre korrekt, dette er det viktig å finne ut av. Bente blir ikke mer selvreflekterende av dette. Tvert imot sier hun nå at hun synes at andre i gruppa bør gå mer i seg selv, og trekker frem Knut som eksempel, at han ikke tar seg nok av sønnen sin. Lise: «Nå gjør du mot Knut det du gjorde mot meg». Bente: «Nei», men fastholder at Knut har et problem som far, og kommer nå med eksempel med egen far.
Det er nå et høyt spenningsnivå og terapeuten griper inn og sier at det er mulig Bente har et eget tema som handler om egen far, men det får man ta senere, men tilbake til Lise, det er hennes sekvens, så har terapeuten hørt fra individualterapeuten (som han jevnlig snakker med) at hun den senere tid har kommet såpass i tvil at hun har vært nær ved å trekke seg fra hele terapien, og at det i såfall er en drastisk avgjørelse. Terapeuten bringer også inn Turid i dette. Turid har hittil sagt lite. Turid synes det er forståelig at man vil slutte om man ikke får noe igjen for å være her. Andre sier at det ville være dumt om Lise skulle forsvinne fra gruppa. Flere sier at de liker henne i gruppa. Knut: «Vi må skjerpe oss litt, ellers stikker alle her». Lise kommer dem i møte og sier at det er heller ikke bare negative tanker hun har om folk her, men at det ofte er det negative som kommer i fokus her. Terapeuten kommenterer så at senere tids problemer i gruppa også har sammenheng med vonde ting i livet hennes som hun har kviet seg for å snakke om her, og spørsmålet er om hun rett og slett skulle snakke om disse tingene «for å komme seg over en kneik».
Terapeuten legger til (kfr ledd 2: Regulering av gruppens faser) at det er en mulighet, men at det er 15 min igjen og at det er flere andre mulige temaer her, med Harald, Turid og X, så hva tenker gruppemedlemmene ville være best bruk av den gjenstående tiden? Lise: «Mulig jeg kan snakke litt mer om mine ting neste gang og tørre å være litt mer åpen da». Flere sier nå at Turid burde komme på banen, «hun får aldri sagt noe». Hun kommer sakte igang, litt furtent (?) til å begynne med. De andre spør om kantina hun jobber i og flere deler erfaringer med å jobbe i kantine. Det fleipes med at de sammen kunne lage «de gales mathus». Turid forteller mer om jobben som hun nå har hatt i nær 8 måneder. Etter en stund ser Turid på terapeuten og spør: «er du fornøyd nå?» Terapeuten: «At jeg er fornøyd med hva?» Harald: «Du har lyst på premie du nå». Kari: «Jeg tror han lurer på hvordan du føler deg i kantinen». Turid: «Ja, jeg har det fint der». Knut: «Hva skyldes det da»? Turid: «Jeg får til jobben. Jeg klarer faktisk å være hyggelig.» Terapeuten: «Hva er forskjellen i forhold til tidligere jobber?» Turid: «Vel – er kanskje det at jeg klarer å holde på den positiviteten, møter opp hver dag». Kari deler erfaringer med kunder fra sin jobb i blomsterhandelen og de snakker om hvordan de håndterer «rumpetroll». Terapeuten: «Så det å håndtere rumpetroll det er en vesentlig egenskap?» Turid: «Ja, jeg tror jeg har funnet min måte». Terapeuten: «Og hvordan ser et rumpetroll ut, eller hvordan vet man at det er et rumpetroll?» Bente: «Så du går du når du ser ett. Hvorfor det?» Turid: «Før sa jeg mange kjipe ting, nå trekker jeg meg eller beskytter meg som stepp 1. Jeg kunne si «støtende ting», som f.eks å skulle knuse tryne ...» Terapeuten: «Sa du det til folk?» Turid: «Ja, gjorde det». Terapeuten: «Er det det du sier at du tidligere lett ble provosert av folk og at du sa rett ut hva du tenkte?» Turid: «Ja». Terapeuten: «Noe som kanskje ikke var så smart alltid». Kari: «Det er alltid rumpetroll omkring, som krever all verden, bare fordi du står bak en skranke. Hvis man skal unngå alle rumpetroll, kan man bli sittende ned i kjelleren til mor og far, eller hva Harald?» Terapeuten: «Så du tror at dette kan også ha noe med Harald å gjøre, at man kan unngå rumpetrollene ved å bure seg inn i kjelleren til mamma og pappa?» Kari: «Ja». Terapeuten: «Det er mulig, men nå går gruppa helt mot slutten, og vi kom aldri dit hen, Harald, og vi fikk heller ikke tatt opp dette med å være ny, som vi må utsette til neste gang, er det greit? Ellers – noen som har noe å si helt mot slutten?» Knut: «Kanskje det at vi bør bestrebe seg på å være litt mer lyttende til hverandre neste gang». Kari: «Skal vaske ørene til neste gang». Harald: «Særlig på den siden (og peker på siden mot Lise)». Gruppelatter. Terapeuten: «Da gir vi oss. Sees neste uke. Takk for i dag».
